Jeg er nygift, og livet er spennende! : Annerledes

Da jeg var liten, og helt frem til jeg gikk i 4./5.klasse, hadde jeg langt, brunt hår. Jeg fikk høre at noen av guttene som gikk i klassen min i 1.klasse syntes at jeg var sååå fin og pen på grunn av det lange, brune håret mitt, og joa, det var sikkert så fint atte, hadde jeg bare vært litt flinkere til å ta vare på det...

Jeg husker at det var stress å gre det lange håret. Det var ikke noe gøy å vaske det. Og for ikke å glemme å nevne at jeg var hårsår... nei, det måtte bort, mente mamma. Og, ennå jeg ikke var mer enn 10-11 år, sa jeg meg enig i at det var helt greit. Og en vakker dag, på kjøkkenet i det blå huset i Sundbyfoss, ble håret mitt flettet... og fletten ble klippet av.

Dette skulle bli starten på en rekke, merkelige hårfrisyrer.

Jeg hadde skulderlangt hår resten av barneskolen. På ungdomsskolen lot jeg det gro litt. Jeg brukte litt av konfirmasjonspengene mine (våren i 8.klasse, konfirmerte meg 1.år tidligere) på å ta permanent. Jeg hadde permanent av og på frem til 2.klasse på vgs. Jeg hjemmefarget håret selv, og fikk det klippet og stusset av mamma, det stakkars håret mitt fikk ikke se frisør oftere enn de gangene jeg tok permanent. Det var totalt 3 ganger på 5 år. Mesteparten av videregående gikk jeg med håret i strikk pga. dansinga, og fordi jeg ikke orket å bry meg med det tullet jeg hadde oppå hodet mitt.

Det var egentlig først for et års tid siden at jeg begynte å bry meg om å se ok ut på håret. Og i sommer, før bryllupet, dro jeg til en frisør og fikk farget og klippet det ordentlig. Deilig! Nå trives jeg mye bedre med håret mitt, er ferdig med alt som heter hjemmefarging, og skal snart en tur til frisøren igjen :-)

Men jeg tror aldri jeg kommer til å bli ei jente som virkelig, VIRKELIG bryr seg om å ha et flott og "perfekt" hår, på samme måte som jeg ikke bryr meg særlig om å ha de riktige sminkeproduktene og de mest moderne klærne. Kommer heller ikke til å bli ei jente som blogger om det! Dette innlegget handler egentlig om noe annet enn akkurat håret mitt, og jeg kommer til det, men først noen bilder av et utvalg frisyrer jeg har hatt gjennom tidene...

En ung pirat! Her med det lange, brune håret.
Det ser litt lyst ut her da... men er brunt.

Det var forresten mye det samme med klærne mine også. Jeg fant på mye rart med dem. Har dessverre (heldigvis) ikke særlig med bilder av hva jeg har hatt på meg gjennom tidene, men jeg har hatt mine merkelige faser. For eksempel insisterte jeg på tillatelse til å klippe hull i alle klærne mine, og å alltid gå i 2 forskjellige sokker. Hehe...

MEN...
Jeg har vært annerledes på håret. Og i klærne. Og i personligheten og interessene. Mange har oppfattet meg som litt...rar. Det vet jeg. Men på en måte er jeg litt stolt av det... for i en sånn verden vi lever i nå, hvor "alt" i ungdomstiden handler om hvordan du ser ut, sex og å dra på de kuleste festene og gjøre sånn og sånn i fylla, er jeg glad jeg heller valgte å gå min egen vei. Nå er jeg blitt mindre utagerende i håret og klærne og personligheten min, men holder fortsatt fast på at jeg heller vil gå den veien jeg selv mener er rett alene enn en vei jeg ikke ønsker sammen med mange. Noen ganger er det vanskelig, men når jeg tenker tilbake på at jeg som 12-13-14-15-16-åring klarte det, til tross for fjortissungdommenes press, da skal jeg jammen klare det når jeg er 19 òg. Og 20. Og 30. Resten av livet. Det skylder jeg meg selv.